Flere lurer på om det er trygt å legge ut på en slik sykkeltur helt alene. Tja, noen sjanser tar man jo, og helt trygt er det vel ikke, da det alltid kan skje noe! De fleste tenker på farene i trafikken, og det gjør jeg også. Jeg prøver å ligge godt til høyre i veibanen og prøver å stoppe opp når det blir mørkt. Jeg bruker speil på sykkelen for å følge med bakover og bruker både lys og refleksvest, hvis mørket skulle komme brått på.

Men mine erfaringer av farer, både i fjor på vei til Kina og i dag i Albania, er at den aller største og verste faren er: HUNDER! I mange land streifer det rundt løshunder, og hunder fra ulike eiendommer kan komme brått på en. Stort sett synes jeg hunder er ok, så lenge noen har kontroll på dem! Sinte løshunder har jeg derimot litt angst for! Det virket som om (løs)hundene i Albania var litt redde for folk, og ikke aggressive helt frem til i dag.

Man lurer alltid på hva man skal gjøre hvis det kommer en mannevond hund. Hvis man ser hunden på avstand, har strategien vært å få opp farta på sykkelen, og sykle fra den. Sykler man på en flat vei og det er et ok veidekke, kan jeg komme opp i over 50 km/t, men det er uten bagasje! Passerer jeg hunder i en slik fart, så gir de opp å følge meg!

Men det er verre med motbakker, på dårlig veidekke og med mye bagasje på sykkelen. I dag var det først en løshund som virket sint og glefset på et par meters avstand, og jeg begynte å revurdere mine positive tanker om albanske hunder! En annen strategi jeg brukte i fjor var å ha noen småsteiner i hånda, for å kaste på dem hvis de angrep! Nå er det faktisk ikke så lett å kaste stein og sykle fort samtidig, med hjerte i halsen, så det fungerer sjeldent bra!

Hull i grillen og knust radiator!

Like før jeg skulle stoppe opp for i dag, skjedde det! En hund inne på et lite småbruk på høyre hånd for meg, satte opp farta nedover en gressbakka på vei mot meg! Veien her gikk svakt nedover så jeg reagerte spontant med å sette opp farta. Men denne hunden hadde tydelig en klar formening om syklister, så jeg tråkka til det jeg var kar om. I enden av eiendommen den kom fra var det en åpning som den skar ut fra, og jeg lå 30-40 meter foran den. Jeg var vel oppe i over 45 km/t og en rød Mercedes kom i mot meg! Hunden har så stor fart når den kommer inn på veien at den kommer over i feil kjørebane og treffer Mercedesen i fronten med et smell!

Stein dau!

Med hjerte i halsen stopper jeg opp og ser tilbake. Mercedesen har stoppet opp og hunden ligger i veibanen stein dau! Etter å ha roa meg ned litt sykler jeg tilbake og prøver å snakke med sjåføren, som kan litt engelsk. Det har blitt et hull i grillen på bilen hans og radiatoren lekker som en sil, så bilen kan ikke kjøres med. Han bare ler, tar noen mobiltelefoner og vil vente på hjelp fra noen kamerater.

Jeg syklet litt skjelven videre og fant fort et hotell. Det var godt å få satt seg ned og roet nervene, med en øl og snus! Nå har jeg 8 mil igjen av Albania, før jeg krysser grensa til Hellas. Og jeg håper at greske hunder liker syklister, men ikke til frokost!

(Den samme skjedde i fjor, men den hunden traff siden paa bilen og overlevde. Knut Erling – Hund 2 – 0!)

Revolusjonær kunst over det historiske museum i Tirana.

I sentrum av Tirana i Albania.

Lastebil med 3 hjul var svært vanlig i Kina!

Plan A, B, C eller D fra Tirana?

Ved planlegging av denne sykkelturen i Norge på våren 2009, lagde jeg en grov plan om hvor turen skulle gå. Denne planen har det alltids vært mulig å justere undervei, som jeg har gjort flere ganger.

Fra første dag hadde jeg tenkt å bruke 100 dager til Kairo, med hjemreise 25. november.  Den lengste ruta rundt hele Middelhavet, ville fort blitt på over 9500 km., hvis man ikke tok en østlig kurs gjennom Europa. Nå har jeg aldri vært interessert i å sykle gjennom Romania og Bulgaria, så den østlige kursen ble fort droppet.

Som kjent valgte jeg å sykle rett syd i Tyskland, og passere Alpene på et høvelig sted. Jeg så også frem til å sykle langs Adriaterhavet, og syntes det ville bli spennende å sykle gjennom Albania.

Problemet er selvfølgelig at det fremdeles er et stykke igjen til Kairo, og jeg bør innfinne meg der innen 23. november, da jeg fortsatt vil fly hjem den 25. november.

Ser frem mot ferie i Vietnam før jul!

Rart at man skal bli så sliten etter flere hviledager i Dubrovnik! Men det gikk jo med en del øl, vin og noe snaps, så kanskje det er dårlig føde for en syklist? Min kjære hadde også med snus fra Norge og det satte jeg stor PRIS på! Nåvel, formen blir vel ikke bedre av det heller!

Da min kjære dro hjem føltes det ekstra tungt å legge ut på landeveien igjen.  Sant nok kan det være noe ensomt til tider å tråkke langs landeveien i Europa, dag etter dag. Men – men, nå er det ikke så veldig lenge til jeg er framme i Egypt!

Høye sorte fjell i Montenegro!

Ettersom formen ikke var helt på topp og det ble en sen start fra Dubrovnik, kom jeg kun 60 km. til byen Bijela i Montenegro. Landet var allierte med serberne under krigen på 90-tallet, men holdt en folkeavstemming i 2006, hvor 55 % ville ha selvstendighet. Når jeg passerte Montenegro virket det noe mer fattig enn Kroatia, men det var en stor byggeaktivitet langs kysten. Selv kaller de landet Crna Gora, som betyr sort fjell, som også Montenegro gjør. På Island kaller de landet Svartfjallaland!

Min plan var å komme frem til Tirana i Albania etter 2-3 dager, men kroppen var ikke helt med på det. Så neste stopp ble i kystbyen Bar i Montenegro, men jeg trengte ikke flere barbesøk! Et tegn på økonomien i et land er prisene for overnatting på hotell. I Montenegro falt prisen til 30 Euro og i Albania til 25. Det er billigere enn vandrehjem i Norge, men for albanere er dette mye penger.

På torsdag rulla jeg inn i Albania, noe jeg hadde sett frem til med spenning. Rett før grensa stoppet jeg opp på en kafé, våt og kald, da det regnet hele tiden. Kafeverten så mitt norske flagg, og slo over på svensk! Han hadde vært krigsflyktning i Sverige i 7 år, fra 1993 – 2000, før han dro hjem igjen.

Vi fikk slått av en lengre prat over flere kopper kaffe, mens regnet fortsatte å hølje ned. Jeg var nå i den sydligste kommunen i Montenegro, og finanskrisen hadde slått ekstra hardt inn her. Sommeren 2009 var det ikke lenger noen vestlige turister ved deres badebyer langs kysten.

De som benyttet seg av hotellene var bosniere, kroater, albanere og andre, som var like fattige som de selv. Derfor var det mulig å overnatte på hotellene denne sommeren for 5 Euro pr. natt!

Veistandarden i Albania er ikke på topp!

I Albania forsatte det å regne og jeg ble søkk våt. Et problem i regnvær er å ta bilder, så i dag ble det mye tekst! Man blir litt lei og umotivert, orker ikke stopp opp og det er noe problematisk med store våte hansker når man skal ta bilder. Og i regnvær er det bare en ting som gjelder, og det er og forsette å sykle. Stopper man opp blir det fort kaldt. Etter 85 km. fikk det være nok, og jeg stoppet i byen Lezhe og tok inn på hotell, for en varm dusj, mat og tørking av klær.

Været på fredag var ikke så mye bedre, men nå ville jeg til Tirana uansett vær. Etter å ha ventet noen timer på oppholdsvær kom jeg av gårde på hovedveien mot Tirana. Denne veien er ikke for amatørsyklister! Dårlig veistandard, ingen skulder og mye tungtransport, så trailerne stryker deg langs skuldra! Det ble ikke noe bedre da regnværet kom tilbake og det bøtta ned! Den siste mila inn mot Tirana i sterk rushtrafikk og søkkvåt i øsende regnvær, vil jeg ikke glemme med det første!

Mange blir drept i trafikken på Balkan!

På hele Balkan fra Slovenia i nord til Albania i syd er det en tradisjon å sette opp minneplater og blomster langs veien, der folk har kjørt seg i hjel. Jeg må vel ha sett mer enn 1000 slike minnesteder, og jeg lurer litt på hvordan statistikken over drepte i trafikken er på Balkan. Vil anta at den er vesentlig høyere enn i Norge. Noen ganger kan det virke som enkelte bilister har rappa bilen, da de kjører som tullinger og holder en alt for høy fart. I Albania er det en ellevill tradisjon for forbikjøring, så her kan jeg tenke meg at møteulykker, front mot front, er utbredt.

Et tankekors er om vi hadde satt opp slike minneplater i Norge, så ville vi hatt 9000 av dem langs veiene våre, for de siste 30 åra! Ca. 300 i snitt har kjørt seg i hjel i Norge på disse årene. Det ville vi nok ha lagt merke til!

Det lokale brygget må testes!

Førsteinntrykket av Albania og Tirana er en østeuropeisk standard på det meste, dvs. mye ugjort eller svært slitt når det gjelder veier og bygninger. Søppelsystemer fungerer tydeligvis dårlig, da det flyter av søppel langs veiene.

Bor nå mitt i sentrum av Tirana ved en stor åpen plass, som kan virket på meg som den Himmelske fredsplass i Beijing eller Den røde plass i Moskva, selv om den er i mindre størrelse. Her kan jeg se store sosialrealistiske malerier på bygninger og brede avenyer som egner seg godt til militærparader! Jeg må få tatt noen bilder av dette i morra. I kveld hørte jeg for første gangen rop fra et minaret, Allah Akbar! Dette vil jeg høre mer av i Nord-Afrika!

Min opprinnelige plan nå var å ta østover inn i Makedonia og videre til Hellas, men etter gransking av kart og værutsiktene fremover er disse endret. I Makedonia er det en stigning opp til 1200 m.o.h. som ikke frister i dette været, og kanskje det kan snø der oppe? Derfor velger jeg å sykle rett syd gjennom Albania til Hellas, og sikter på Aten eller nærmere bestemt havna i byen Pireus.

Pireus er vel Mekka for båttrafikken i Middelhavet, og jeg går vel for båt til Kypros, krysser øya og så båt videre til Tyrkia i øst. Fra Tirana til Aten er det ca. 770 km., og så får vi se hvor lang tid jeg bruker på den distansen. Hellas er heller ikke noe flatt land, så noe bakkeklatring blir det nok der også!

Det blir neppe flere ord og bilder fra meg før jeg er ute av Albania, da tilgangen på nett utenfor Tirana er lite sannsynlig.