Jeg har nå kommet meg over til halvøya Peloponnes, som er bundet sammen med fastlandet i nord med en meget stor og flott bru. Vinden var ganske sterk på brua, så jeg fant ut at det var mulig å ta en ferje over sundet.

Mørket hadde kommet frem og jeg fant meg fort et hotell på den andre siden av sundet. Der møtte jeg en hotellvert som snakket svensk, etter han hadde bodd i Sverige i over 20 år! Etter det hadde han reist tilbake til Hellas og bygd seg et hotell, og han fortalte at han trivdes aller best i Hellas!

Ruta videre de to neste dagen ser fin ut, langs kysten nord på Peloponnes til Korintos og så videre til Aten. Parallelt med hovedveien går en kystvei, som sikkert ikke er så trafikkert, og som svinger innom alle fine steder langs kysten.

Første ting jeg lurer på er når det ble et organisert system for kasting og henting av søppel i Norge!  Det virket som om det ikke var noe system i Albania, så det er opp til hver enkelt å kvitte seg med søpla! Det ligger store hauger med søppel på helt tilfeldig steder, ofte ved store grøfter ved bruer og elver langs veien.  Dette virker lite rasjonelt, og det stinker noe helt forferdelig, og kan neppe være bra for helsen for folk i nærheten.

Når Norge innførte vrakpant på biler husker jeg ikke, men det kan virke som en smart ordning. I alle fall slipper man bilvrak over alt, som her. Vel og merke er bilene godt utnyttet med gjenbruk, da det er lite igjen av dem, kun et tomt chassis!

Albania er det land i verden med størst Mercedes-tetthet. Mer enn halvparten av bilene i landet er Mercedes’er. Det hevdes at halvparten av disse er stjålet i Vest-Europa og påsatt albanske skilter.
I et intervju jeg har lest på nettet, uttalte Albania eksperten Kjell Høibraaten til Dagens Næringsliv, at det riktige tallet er ca. 20 prosent!

Noe mer nostalgisk jeg kan huske er de små kolonialbutikkene i Norge, hvor det var personlig kontakt og service. I mange små butikker her er det alltid en dame bak oste- og kjøttdisken. Hun skjærer opp det du ber om på den gode gamle oste- og kjøttskjærermaskinen!  I Nord-Norge så jeg at flere små kolonialbutikkene nylig var blitt nedlagte i små lokalsamfunn, og butikkene og arbeidsplassen var blitt rasjonalisert bort. Det er litt trist, da ingen ting er igjen, da posten er nedlagt fra før, og barna blir kjørt til nærmeste skole flere mil unna.

Noe som det ikke er så lenge siden vi gjorde i Norge, var å veie frukt og grønnsaker på vekta, og få ut en prislapp. Kassapersonalet her har sett litt oppgitte ut, når jeg har oversett veiingen! Etter mange oppgitte blikk, har jeg nå lært å veie varene mine før kassa!

I Albania kryr det av bensinstasjoner! Det de selger er bensin og til nød olje. På bensinstasjonene får du ikke kjøpt en eneste karamell eller en cola! Ved sykling langs landeveien har jeg blitt litt frustrert da jeg ikke kan se hvor jeg får kjøpt frukt, sjokolade, cola og vann, så jeg har ofte bunkret alt på sykkelen, de gangene jeg har fått tak i disse varer!

Hovedveiene på Balkan er asfalterte, men man skal ikke mange meter bort fra den før grus og leire tar over! I utkanten av Tirana så jeg hullete grusveier mellom store blokkene. Nå var heller ikke veiene i drabantbyene i Oslo asfalterte på 50-tallet, og E6 over Dovre var vel ikke helt asfaltert før 1970.

Jeg mener også å huske at bruk av hesten i norsk landbruk tok slutt på 60-tallet, kanskje tidlig på 70-tallet. Jeg har sett bilder tatt under bygging av drabantbyene i Oslo i siste halvdel av 50-tallet, hvor man brukte hesten i arbeid. I Albania er det mange som fremdeles bruker hester og esler til arbeid og transport.

Jeg lurer på om utbredelsen av røyking i et samfunn er omvendt proporsjonal med rikdommen i landet. Med det mener jeg at jo fattigere et land er, jo mer røyker folka der! Som nordmann som har opplevd virkningen av røykeloven i en del år, så reagerer man når folk røyker over alt, i barer, på restauranter og på hoteller. Noen fattige tiggere i Tirana fikk noen småpenger av meg, men penger til røyk, det hadde de fra før!

Et annet syn er gjeting av kalkuner! Jeg har sett flere gjetere som er ute med flokken sin langs motorveien, og passer på at igjen tar seg en tur utpå veien! Det virket som en heldagsjobb!

Syd i Albania fortsatte prisene å synke og jeg fikk et hotellrom for 15 Euro. Vel og merke er ikke standarden helt på topp, f.eks. kan ringen på doen mangle(!), men for oss er det billig allikevel.

Albanias mektige kommunistiske leder gjennom 40 år, Enver Hoxha, hadde en merkelig besettelse: bunkere. Av en eller annen grunn hadde diktatoren fått det for seg at Albania var truet av en eller annen mektig fiende. USA? Sovjet? Italia? Hellas? Kina? Hvem vet? Løsningen var uansett å dekke landet med soppformede betongbunkere hvor modige albanere kunne søke tilflukt for å forsvare landet sitt. Da Hoxhas tid som president var over, hadde Albania 700.000 bunkere – en for hver fjerde innbygger.

Et annet syn er det store fraværet av kvinner i det offentlige rom. Vel og merke er Albania et muslimsk land, men syd for Tirana så jeg ikke en eneste kvinne som kjørte bil! Det får man også en påminnelse om ved minnestedene over drepte i trafikken, da det er bilder av stort sett unge menn.

Ferden gjennom Albania har vært en interessant reise i et av de fattigste landene i Europa.  Folkene har vært hyggelige og kun noen sinte hunder har vært problematisk! Men med sin relative fattigdom, er de svært rike hvis vi skal sammenligne med f.eks. Etiopia og Malawi, som jeg skal sykle gjennom senere på denne ferden. I følge Human Development Index benyttet av FN, ligger Albania på 69. plass på lista, mens det rikeste afrikanske landet, Tunisia, ligger på 95 plass.

Min ferd forsetter mot syd og Aten. I dag var det god norsk sommer med nesten 25 grader og sterk sol! Håper dette forsetter!

I dag har jeg gått rundt i Tirana og vært turist i et flott vær med sola tilbake igjen. Tok meg tid til en tur på det historiske museet, som tok for seg historien noen tusen år tilbake og frem til kampene og frigjøringen etter den 2. verdenskrigen. Etterkrigshistorien så jeg ikke noe til, så kanskje det er best å glemme den! Den sosialrealistiske kunsten på bilde over, kunne kanskje også vært fra en plakat til Ap i mellomkrigstiden?

Det er helt greit å gå rundt i Tirana og jeg prøver bevisst å ikke se ut som en turist! Jeg har funnet en hip cafè med Internett og har tatt det svært rolig i dag. Jeg har fått kjøpt inn noen ting, f.eks. linseveske, som jeg tror det er vanskelig å oppdrive på den albanske landsbygda!

Jeg fikk et gjensyn med en gammel kjenning, en lastebil med 3 hjul, som var svært utbredt i Kina. Også der var alle disse lastebilene blå! Forøvrig har jeg til nå syklet 5500 km., lik lengden jeg syklet gjennom Kina i fjor fra vest til øst!

Grunnen til at jeg må hjem senest denne dagen, er at 28. november setter jeg meg på et fly fra Oslo til Bangkok og videre til Laos, sammen med min kjæreste. Vi har tenkt å reise rundt i Laos, Vietnam og Kambodsja i drøye 3 uker, før vi kommer hjem til jul. En sliten syklist trenger jo litt juleferie etter 8000 km. på sykkel, før ferden forsetter gjennom Afrika i midten av januar 2010, med 12 000 nye km.!

De siste ukene har jeg surfet på nettet, og sett på båtruter til tyrkiske og greske rederier, for å finne ut hvilke båtruter som fortsatt går i Middelhavet. Jeg har funnet ut at mange lengre båtruter slutter å gå i oktober, da sommersesongen er over. Dette har skapt problemer for noen planer, så nye planer må legges.

Hovedplanen var å sykle gjennom Syria og Jordan ned til Rødehavet, før jeg krysser Sinaiørkenen til Egypt. Og dette har jeg fremdeles lyst til. Men jeg må nok ta noen snarveier med båt for å rekke frem i tide.  En plan var å ta båt fra Tyrkia i vest til Kypros, for så å ta båt tilbake til Tyrkia i øst. Dette har vist seg problematisk, da det kun går båter fra vest i Tyrkia om sommeren.

En annen plan var å ta båt fra Tyrkia, via Kypros til Haifa i Israel. Men jeg har ikke funnet noen båt som går til Israel fra Kypros så sent på året. Og jeg er noe usikker på om hvordan det er å sykle gjennom Israel.

Nok en plan er nå klekket ut! Aten, eller nærmere bestemt Pireus, er båttrafikkens Mekka i Middelhavet, og der bør man kunne finne ut hvilke båter som fremdeles går. Så denne planen går ut på å finne korteste og flateste vei fra Tirana til Aten. Etter lengre studier av kart er det ingen steder som er flate i Albania og Hellas! Og ikke nok med det. Velger man å sykle via Makedonia, er det bratt og man kommer svært høyt, over 1200 m.o.h.! Så den andre muligheten med å sykle rett syd gjennom hele Albania, frister mer og er antagelig mer sykkelvennlig!

Men kommer jeg først til Aten er planen å ta båt til Kypros, hvis de fremdeles går! Videre å sykle over øya og så ta båt over til Tyrkia i øst. Derfra er det kort vei til Syria og den planlagte ruta via Jordan. Hvis denne planen holder, vil det blir spennende med en hviledag i Damaskus i Syria.

Jeg har også sjekket værutsiktene på strekningen til Aten på yr.no, og for den neste uka vil jeg få over 20 grader og mye sol! Takk for det!

I Albania forsatte det å regne og jeg ble søkk våt. Et problem i regnvær er å ta bilder, så i dag ble det mye tekst! Man blir litt lei og umotivert, orker ikke stopp opp og det er noe problematisk med store våte hansker når man skal ta bilder. Og i regnvær er det bare en ting som gjelder, og det er og forsette å sykle. Stopper man opp blir det fort kaldt. Etter 85 km. fikk det være nok, og jeg stoppet i byen Lezhe og tok inn på hotell, for en varm dusj, mat og tørking av klær.

Været på fredag var ikke så mye bedre, men nå ville jeg til Tirana uansett vær. Etter å ha ventet noen timer på oppholdsvær kom jeg av gårde på hovedveien mot Tirana. Denne veien er ikke for amatørsyklister! Dårlig veistandard, ingen skulder og mye tungtransport, så trailerne stryker deg langs skuldra! Det ble ikke noe bedre da regnværet kom tilbake og det bøtta ned! Den siste mila inn mot Tirana i sterk rushtrafikk og søkkvåt i øsende regnvær, vil jeg ikke glemme med det første!

På hele Balkan fra Slovenia i nord til Albania i syd er det en tradisjon å sette opp minneplater og blomster langs veien, der folk har kjørt seg i hjel. Jeg må vel ha sett mer enn 1000 slike minnesteder, og jeg lurer litt på hvordan statistikken over drepte i trafikken er på Balkan. Vil anta at den er vesentlig høyere enn i Norge. Noen ganger kan det virke som enkelte bilister har rappa bilen, da de kjører som tullinger og holder en alt for høy fart. I Albania er det en ellevill tradisjon for forbikjøring, så her kan jeg tenke meg at møteulykker, front mot front, er utbredt.

Et tankekors er om vi hadde satt opp slike minneplater i Norge, så ville vi hatt 9000 av dem langs veiene våre, for de siste 30 åra! Ca. 300 i snitt har kjørt seg i hjel i Norge på disse årene. Det ville vi nok ha lagt merke til!

Lørdag morgen var det bare å stå opp og hive seg på sykkelen inn til Dubrovnik. Min kjæreste ville være der på en weekend tur, så jeg gledet meg til å komme frem! Hadde jo ikke sett henne siden Oslo! Inn til Dubrovnik var det kun 30 km., så jeg ankom byen kl. 12 i et surt og kaldt regnvær. Jeg skal ikke klage, da jeg mener at sist jeg syklet i regnvær var fra Grong til Snåsavatnet i slutten av august!

Det var også godt å få hvilt låra og slippe å sykle på noen dager, da beina føltes tunge etter all klatring i bakkene i Kroatia! Hele helgen var vi turister i den fine byen Dubrovnik. Sant nok er det noe deiligere å være her om sommeren, enn i 10 grader og regn! Men det var bare å kle på seg mest mulig og så være turist!

Gamlebyen i Dubrovnik er å anbefale, da den er spesiell med alle sine trange smug, havna og det finnes mange flotte kafeer og restauranter. Men oktober kan være noe sent på året for et besøk hit!

Torsdag slo A-menneske til igjen og jeg spratt opp kl. 06.45! For meg er det otta! Grunnen var at den kroatiske båttrafikken har slått på høsttempo, og det går ikke båter så ofte og ikke til alle steder, som de gjør i sommersesongen. Jeg hadde tenkt å sykle øya Hvar på langs, men det gikk dårlig. Derfor måtte jeg rekke en båt som skulle gå fra Split kl. 10.30 til Vela Luka på øya Korcula. Jeg bodde 35 km. fra Split og måtte derfor komme meg av gårde innen kl. 8, for å være trygg!

Mandagen ble en hviledag i Senj p.g.a. et ekstremt regnvær! Det var helt greit for meg da all klatring i slovenske og kroatiske fjellheimer de siste dagene hadde tatt på låra! Og selv om man ville sykle, så hadde det nesten vært umulig og lite gøy! Det regnet kraftig fra kl. 11 til 18 med lyn og torden, og vinden var meget sterk i kastene. Var ute og gikk en liten tur på kvelden og så at flere takstein hadde blåst av takene og lå knuste på fortauet! Her nede er det altså flygende takstein, og ikke fallende istapper som gjelder! Tror det falt 50 m.m. nedbør i løpet av dagen!

Tirsdag var godværet tilbake. D.v.s. et vær som holder en temp på mellom 12 – 18 grader og stort sett sol hele dagen. Været er som en grei norsk sensommer i siste halvdel av august! Planen var å sykle til Zadar, så jeg holder ruteskjemaet til Dubrovnik! Men det var 140 km. dit, og man vet jo hvordan fjell og motvind kan stoppe slike planer!

I mange år trodde jeg at det å sykle langs hav eller vann var forbundet med et ganske flatt terreng. Men så feil kan man ta! Ser man nøye på hovedveien syd for Senj har den en sik-sak form, og det betyr bare en ting; BAKKER! I løpet av dagen ble det 1145 klatremetere!

Rett etter frokost ante jeg fred og ingen farer før jeg satt i en halv times motbakke og koste meg! Den gamle hovedveien langs kysten er helt topp, med god asfalt, svært lite trafikk og stigningen holder seg på kun 5 – 7 % stigning, som er helt greit. Verre med det dobbelte!

Dagens plan var å sykle til Prizan og ta ferge derfra til øye Pag, som kun er en 15 minutters båttur. På veien var det ikke mange biler, nesten bare meg og fremdeles noen tyske bobiler! De drøye 5 mila til Prizan tok jeg i en jafs, og hadde innen anelse når fergene gikk.

Bomma brukbart på ferga med ett minutt, så jeg rakk den nesten! Men det var en stor fordel å ikke rekke ferga. Således fikk jeg handla inn drikke, rakk et klesskift, spise lunsj og fikk tørka klær i vinden.