Her egyptolog Mr. Wedul foran det historiske museum i Kairo!

Jeg tok en oppsummering av denne sykkelturen i Aten etter 80 dager, og fikk med det meste der. De siste 3 ukene fra Damaskus til Kairo ble tunge, ikke rent fysisk med mentalt! Jeg fikk erfart at man kan bli ganske lei av å sykle, i alle fall alene, og motivasjonen for videre sykling ble svakere. Og når landskapet man skal sykle gjennom er en gold og øde ørken, øker heller ikke lysta! Noen sinte hunder langs veien gjorde heller ikke motivasjonen noe bedre!

Kairo har tett trafikk hele tiden og mye luftforurensing!

Det er 102 dager siden jeg starta på min sykkeltur fra Nordkapp og i morra flyr jeg hjem til Oslo. Om 7 uker er jeg tilbake i Egypt og starter på den neste etappen til Sør-Afrika. Fra Nordkapp til Kairo har jeg syklet 6 700 km. og det står igjen 11 800 km. gjennom Afrika. Kommer jeg helskinna gjennom Afrika, og tar med min sykkeltur til Kina fra i fjor på 9 500 km., vil jeg ha syklet 28 000 km. fra juli 2008 til mai 2010, på under to år! Og da har jeg ikke tatt med det jeg har sykla i Norge i 2008 og 2009. Ja, jeg tar nok en pause etter Afrika!

Lett å få en Calcutta følelse i Kairo! Rimelig kaotisk der!

Men selv om den siste tiden har vært litt tung, har jeg da fått sett en del interessant i storbyene Damaskus og i Kairo, og langs landeveien i Syria, Jordan, Israel og i Egypt. Totalt ble sykkelturen til Kairo ca. 150 mil kortere enn først planlagt. Men pytt – hva gjør vel det! Det viktigste er å føle seg trygg og ha det fint på turen, og så får man telle opp km. når man har kommet frem!

Basaren Khan al Khalili er godt besøkt av lokalbefolkning og turister!

I alle de trange gatene i basaren i Kairo, kunne man kjøpe alt mellom himmel og jord! Men det var enklest å finne vannpiper, tepper, sjal, sjakkbrett, smykker og produkter av skinn!

Her er det bare å peke på hviken del du vil ha!

Er huset ditt i ferd med å velte, bør du selvfølgelig støtte det opp!

Skal det være blomkål eller noen løk?

Nilen renner mot havet under meg!

Tour d’Afrique

16. januar 2010 går startskuddet for sykkelturen gjennom Afrika. Turen gjennom Afrika blir arrangert for 8. gang av det kanadiske selskapet Tour d’Afrique.  Det har nå meldt seg på 50 personer fra hele verden, som skal sykle hele distansen. Videre har det meldt seg på 20 personer, som skal sykle en eller flere etapper av turen. Så dette kommer til å bli en meget folksom og sosial tur!

Rent fysisk føles kroppen min bra og formen bør vel være brukbar etter 6700 km på 3 måneder! Nå gjelder det å få lagt på seg noen kilo, og det bør være enkelt når jula snart ringer inn!

Er du interessert i sykkelturen gjennom Afrika og vil vite mer om den, kan du klikke på linken under!

http://www.tourdafrique.com/

På lørdag tok jeg buss fra Sharm el Sheikh til Kairo, en distanse på ca. 50 mil. Da jeg så veiforholdene ut av bussvinduet, var jeg svært glad for å ha valgt buss! I og for seg var veistandarden bra, men veien gikk i et svært ugjestmildt strøk. Veien var stort sett flat og gikk mil etter mil i ørkenstrøk, med svært få steder for å få kjøpt mat eller drikke eller steder for overnatting. I slike strøk setter jeg pris på å være flere som sykler sammen.

Pyramidene dukker opp i det fjerne!

I dag tok jeg meg en taxitur til området Giza, som ligger rett utenfor Kairo, for å se på de kjente pyramidene. Noen taxier i Kairo er så gamle og falleferdige at det virker som om de blir holdt sammen med hyssing, ståltråd og tyggis! Hadde du kjørt med en slik bil i Norge ville du ikke bare blitt avskilta på stedet, men også blitt satt i varetekt!

Godt å komme frem til Kairo og pyramidene!

Alle pyramidene ligger på Nilens vestre bredd, på grensen mellom jordbruksarealer og ørken, på det stedet hvor veien til dødsriket begynner. Nilen har endret sitt løp siden oldtiden, og rant nærmere pyramidene på den tiden de ble bygget. Der ligger de kjente pyramidene Kheops, Khofren og Mykarinos, og det kryr av turister i området!

Et meget kjent motiv i verdenshistorien!

Kheopspyramiden, er verdens mest kjente pyramide, og er det eneste av verden syv underverker som er bevart. Egyptologene antar at pyramiden ble bygget som et gravkammer for faraoen Khufu. Khufu var farao under det 4. dynastiet i det gamle rike.

Kong Kheops bretta opp arma og kalte inn til dugnad i år 2551 f. Kr!

Navnet Kheops er navnet greske historikere ga ham. Det mest vanlige anslaget for ferdigstillelsen av pyramiden er satt til år 2530 f. Kr. De andre to store pyramidene på Giza er Mykarinospyramiden, den minste av de tre, og Khofrenpyramiden, som er noe mindre enn Kheops.

Se opp for løse steiner! Det er forbudt å klatre på pyramidene!

Kheopspyramiden består av ca. 2,3 millioner steinblokker med en gjennomsnittsvekt på ca. 2,5 tonn, men enkelte av steinene veier opptil 15 tonn.

146 meter til toppen av Kheopspyramiden!

Det blir sagt at hele 100 000 arbeidere arbeidet i 20 år med å bygge pyramiden, og at den ble bygget i månedene juli, august og september fordi det da pleide å være oversvømmelse i landet. På grunn av oversvømmelsene kunne ikke befolkningen jobbe på jordene sine.

Han her var ikke interessert i turister det hele tatt!

Kheopspyramiden var opprinnelig 146 meter høy, men 10 meter av toppen har forsvunnet. Grunnflaten er kvadratisk, hver side er 230 meter. Pyramiden er bygget så nøyaktig at det er maksimum 0,1% forskjell i lengden på sidene.

Khofrenpyramiden er noen få meter laverer enn Kheops!

Man får mang et tilbud om kamelridning!

Pyramidefeltene i tilknytning til oldtidsbyen Memfis, blant dem pyramidekomplekset ved Giza, ble i 1979 oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Sfinksen, med løvekropp og menneskehode.

I morra har jeg tenkt meg en tur inn til sentrum av Kairo, å besøke det historiske museet. Det skal visst være noe slitsomt å være i sentrum, men spennende. Kairo er verdens tredje største by, og det bor rundt 16 millioner her, og byen er svært forurenset!

På de første 90 dagene av denne turen hadde jeg ikke vært syk en eneste time, men i Eilat fikk jeg mageproblemer og vandret mellom seng og do i ett døgn! På søndag kom jeg meg på apotek og fikk tak i piller mot akutt diaré – og det hjalp! Det var sikkert like greit å bli litt syk, for å få den følelsen også! For gjennom Afrika vil jeg få problemer med magen med 100 % sikkerhet, og litt erfaring er godt å ha med seg!

Eilat ligger på Israels 10 km. korte kyststripe mot Rødehavet i syd, og grenser mot Jordan i øst og Egypt i vest, og er en bade- og ferieby for mange turister. Byen er sikkert også militærstrategisk viktig for Israel, men sin tilknytning til Rødehavet.

Jo takk! Dette har jeg sett frem til!

På mandag følte jeg meg i brukbar form igjen og krysset grensa til Egypt og la i vei mot Sharm el-Sheikh, på sydspissen av Sinai-ørkenen. En ting er å krysse grensene mellom disse landene, som tar sin tid. Men det er også svært mange sikkerhetsforordinger i disse strøk, med faste politi- og kontrollposter for hver tiende km., som er svært interessert i å sjekke passet ditt! Jeg stoppet for å kjøpe vann på et hotell, og måtte passere gjennom en metalldetektor! Årsaken til disse sikkerhetstiltakene, er at det har gått av bomber i disse strøk rettet mot turister med jevne mellomrom. Passerte Taba på mandag, hvor over 30 turister ble drept i 2004!

Stein, grus, sand, fjell og lite vann = ørken!

Langs hele denne ”spissen” av Sinai, fra Eilat i øst til Suez i vest, går det en vei gjennom karrige strøk langs kysten. Der det ikke er bebyggelse er det stein, grus, sand, fjell og svært tørt – altså en ørken!

På min ferd mot Kina i fjor fikk jeg en overdose med ørken! I det nordvestlige hjørnet av Kina ligger Xinjiang provinsen og Taklemakan ørkenen. Den måtte vi passere i dens nordlige ytterkanten, og det tok 4 uker å komme rundt ørkenen! Å sykle på en flat vei rett frem i det samme landskapet i fire uker er en tålmodighetsprøve!

Jeg føler heller ikke noen spesiell sikkerhet i å sykle alene i en ørken, hvor det er øde, goldt og dødt, og knapt et menneske å se på timer – og hvor jeg sikkert vil sitte og tenke på hunder!

Nye hundeangrep!

Ved første angrep så fulgte jeg hundene nøye på 300-400 meters avstand, nedenfor veien jeg syklet på. Det så ut som om de tok en rådslagning først, om de skulle skremme denne syklisten! Og så la de i vei, tre stykker! Jeg var nesten på toppen av en lengre bakke, og fikk opp farta ytterligere når jeg så de legge i vei etter meg! Det er litt slitsomt og nervepirrende å være i en motbakke, når angrepet kommer! Og pulsen går fort opp mot maks, da man tråkker som en gal.

Vel over bakketoppen, gikk det nedover og jeg tråkket på! I nedoverbakke er hunder sjanseløse, da jeg kan få opp ganske stor fart på sykkelen, og de gir opp å følge etter!

Angrep nr. 2 kom på flat mark, også med tre bikkjer! De løp parallelt mellom noen boder, søppel og skrot på venstre side av meg. Nå så jeg at det var en politi check-point 500 meter lengre fremme på veien, og jeg økte farta og la i vei. Når jeg kom frem dit, stoppet hundene å følge etter! Reddet igjen!

Fem minutter senere passerer jeg to hunder som heldigvis var bundet fast. De bjeffet noe innmari, og jeg begynner nå å lure på hvor dum det går an å bli, som hund! 10 sekunder senere så jeg to løse hunder ved veien 300 meter lengre fremme! Jeg har fått et falkeblikk for bikkjer på lang avstand! Jeg stoppet opp og lurte på hva jeg skulle gjøre. Problemet var at de sto og ventet akkurat ved starten av en oppoverbakke! Er det flatt eller nedover, pleier jeg å tråkke til og passere slike hunder i 50 km/t, men nå gikk ikke det! Akkurat når jeg sto og tenkte på problemet, dukket det opp en maxi-taxi! Det var 2 km. igjen til byen jeg skulle til, Nuwaiba, så jeg tok taxi forbi hundene!

På taxi holdeplassen i Nuwaiba! Viktig å feste bagasjen godt!

Jada, fått med alt nå! Snart klar for avgang!

Men nå har jeg fått nok av sykling blant ville hunder! En tanke har streifet meg; Hva vil de gjøre hvis de tar meg igjen? Storflire og luske hjem igjen? Jeg hadde ikke tenkt å finne ut av det svaret, så på tirsdag tok jeg buss fra havnebyen Nuwaiba til feriebyen Sharm el-Sheikh.

Men det er i alle fall en stor fordel ved å sykle alene! Man gjør akkurat som man vil! Derfor har jeg bestemt at nok er nok, og jeg gir meg med syklinga på min ferd mot Kairo nå, og kommer sterkere tilbake i januar 2010. Og jeg vil få nok av ørkensykling, da vi skal passere Egypt og Sudan på vår vei mot Cape Town.

Jeg synes det er svært viktig at denne turen ikke skal bli et ork og en plage, og at jeg skal føle noe ytre press for å gjennomføre dette. Det er og blir mitt valg og denne turen skal være spennende, interessant og frem for alt – gøy! Nå har jeg igjen å sykle 11 780 km. gjennom Afrika, så jeg mener at det får holde!

Enda godt at jeg har fått tilbake lysten på øl! Kun snus mangles!

På de to siste dagene har jeg slappet av i Sharm el-Sheikh. Været er som en grei norsk sommer, men heller ikke noe mer. Ikke spesielt varmt i havet, og det blåser en del. Men jøss, det er deilig å slippe å tenke på sykling for en stund, og det holder å gå med t-skjorte om kveldene! Sharm el-Sheikh er en moderne turistmaskin, uten et lite snev av sjarm. Her er prisene på norsk nivå eller høyere (!), og egyptisk kultur eller samfunn er totalt fraværende. Så 2-3 dager er mer enn nok for meg her! Skal man på (syden-) tur om vinteren, er det 1000 ganger bedre i Thailand!

Alle var samlet foran storskjermer, da Egypt spilte mot Algerie, og tapte!

På onsdag var det høy stemning i Egypt, da landet skulle møte Algerie i en avgjørende kamp for kvalifisering til VM i fotball 2010. Egypterne malte seg i ansiktene og fant frem sine flagg og trommer. Men dessverre, så tapte de 1-0 og kom ikke til VM! Jeg jublet inne i meg, da jeg i sommer bestilte og betalte for 7 fotball-VM billetter, under den forutsetning at Algerie kvalifiserte seg til VM! Så nå får vi se om FIFA gir meg noen billetter!

Nå gjelder det å lade batteriene før neste etappe i januar 2010!

På lørdag vil jeg ta buss eller fly til Kairo. Mitt hode sier buss, men min kropp sier fly, så vi får se hva som skjer! I Kairo har jeg tenkt å få med meg pyramidene og det kjente historiske museet før jeg reiser hjem til Norge 25. november.

Det er andre gang jeg har satt min fot i Israel og man legger fort merke til ulike ordinger de har for å ivareta sikkerheten til befolkningen. Ved vandrehjemmene i En Gedi og Masada gikk det rundt gutter i det sivile, med gevær. Og om natta var det sikkerhetsvakt med pistol i resepsjonen. Begge vandrehjemmene hadde en stor elektronisk port overvåket med kamera, for å slippe gjennom biler. For å komme inn på store kjøpesentre i Eilat, må man gå gjennom metalldetektor, en slik en man går gjennom på flyplasser. Og alle vesker, bager og poser blir sjekket.

Og nå har jeg forstått hvorfor jeg ikke har sett en løshund, en katt eller et eneste ekorn langs veien. De har ikke papirene i orden og er dermed blitt bortvist fra Israels territorium!

På toppen her holdt jødene stand for romerne i 3 år!

Romerne skulle bare ha visst! I dag går taubane til topps!

Festningen ble bygget av Kong Herodes den store, og dette var hans sikreste tilfluktssted. Det var, og er, stupbratte klipper på alle kanter, det var store sisterner med vann og enorme kornlagre. Herodes skulle være forberedt dersom han ble angrepet. Han fikk også bruk for festningen, men de fleste forbinder Masada med en liten gruppe jøders kamp mot mektige romerriket.

De hadde alt på toppen av fjellet!

Noen av de overlevende jødene etter romernes rasering av Jerusalem, inntok festningen og holdt stand i tre år mot romersk beleiring (ca. 69-72 e. Kr.). Dette klarte de på grunn av Herodes store matlagre, som fortsatt var der sju til åtte tiår etter hans død (ca. 4 f. Kr.).

Kong Herodes sitt badekar, tro?

Ved hjelp av en angrepsrampe og tårn med rambukk klarte romerne å innta festningen. Dette var problematisk i begynnelsen fordi de beleirede jødene kastet stein og drepte bygningsarbeiderne. Men etter hvert fikk romerne jødiske slaver til å bygge rampen. Da kunne ikke de beleirede jødene lenger kaste stein på dem og etter ca. 3 år var rampen ferdig og romerne inntok festningen.

I underkant av 1000 mennesker bodde der oppe, da romerne kom.

Natten før romerne kom hadde jødene hatt et møte om hva de skulle gjøre. De ble enige om at et kollektivt selvmord ville være bedre enn romersk fangenskap. Det førte til at 960 menn, kvinner og barn begikk kollektivt selvmord. Kun to kvinner og 5 barn, som gjemte seg, ble funnet levende av romerne.  

Fotografi av toppen på Masada museeum!

I dag står Masada som et symbol for viljen og evnen til å forsvare seg, og alle soldater i Israel avlegger en ed, hvor man sier: Aldri Masada igjen!  Dette innebærer at Israel aldri vil komme i den situasjon, hvor overgivelse eller selvmord er eneste utvei. 

Jeg har lest ganske mye om Israel og landets historie. Og sannsynligheten for at Israel kommer til å bombe Iran, med eller uten USAs samtykke, er høy, hvis ikke Iran legger frem klare bevis for sivilt bruk av atomkraften.  Siden 2005 har jeg helt seriøst spådd at Israel kommer til å bombe Iran innen utgangen av 2010. Mildt sakt har jeg liten tiltro til det iranske lederskapet (også)! Den som lever får se!

I Eilat. Jordan og Al Aqaba på den andre siden av bukta!

På de første 90 dagene på sykkelturen mot Kairo holdt jeg meg frisk. Men så var det slutt! I ettertid ser jeg at jeg har vært litt slapp de siste 4-5 dagene, men når jeg kom til Eilat slo det ut i full blomst! Og det passet perfekt at jeg tok en buss gjennom Negev-ørkenen, og ikke ble syk der ute i ørkenen! Akutt diaré og jevnlig løping mellom seng og do i ett døgns tid. Det føles også som en risikosport å forlate hotellet, for å handle på et apotek! Men nå er piller kjøpt inn og tatt, og det kan vel neppe bli verre!

Min plan var å krysse gjennom Sinai-ørkenen til Suez, og så videre til Kairo. Men etter å ha lest dette på nettet, vil jeg ta kysten rundt Sinai, via Sharm el- Sheikh.

Private motoring in the desert regions is not recommended without suitable vehicles and a guide. Along some roads, the government often imposes convoy conditions for the protection of tourists. Bicycle: You would have to have a death wish to cycle in Cairo!

Skral kropp eller ikke! Kairo innen en uke!

Og med en noe skrall kropp for tiden føles det noe tryggere å sykle langs kysten med flere mulige spise- og overnattingssteder. Planen er å nå Kairo innen neste søndag, dag 100 siden starten!

Man flyter svært godt i Dødehavet!

Tirsdag kveld krysset jeg grensen til Israel, og syklet til badestedet En Gedi ved Dødehavet. Jeg har faktisk vært her før, våren 1983, den gang på et 4 måneders opphold i Israel.

Crawling er forbudt i Dødehavet! Bedre å hvile på ryggen!

Man bader ikke på normalt vis i Dødehavet, da vannet innholder 23 % salt, mot 3 % i normalt sjøvann! Å hoppe eller stupe ut i Dødehavet er direkte farlig da vannet er så hardt, at man vil antagelig slå seg fordervet! Ganske sprøtt å bade her, da det er en ekstrem oppdrift og kroppen vil ikke ned i vannet! Man trenger ikke svømme i det hele tatt, da man flyter av seg selv!

Bashar al-Assad henger over alt i Syria! Burde tatt barten!

Området jeg har syklet gjennom de siste dagene har gjennom tidene vært urolige p.g.a. indre uenigheter og for ikke å glemme, forholdet til staten Israel etter dennes tilblivelse i 1948.

Den frodige Jordandalen!

Da jeg krysset grensa fra Jordan til Israel ble jeg sjekket grundig, og det tok to timer før jeg slapp inn i landet. Det hadde blitt mørkt, så jeg hadde tenkt å finne meg en seng i Jeriko. Men da måtte jeg krysse grensen inn på palestinskstyrt territorium, Vestbredden!  Kun 500 meter inne på palestinsk området, møtte jeg minst 200 soldater som var ute og sang mens de marsjerte!  Hva palestinerne har tenkt å bruke disse soldatene til er meg uvisst, men bare det å tenke militært mot Israel, er en dum ide og man er dømt til å tape kampen. Og de øverste militære bør tituleres kronidiot, hvis de har tenkt å bruke militær makt mot Israel. De må nok pent ta til takke med forhandlingsbordet, og sitte og prate i 50 år til, hvis det er det som skal til!

Israel – Palestina konflikten synes å være alle konflikters mor! Tatt i betraktning av hvor lite geografisk område vi snakker om, hvor relativt få mennesker som er involvert i konflikten, er det en ekstrem overeksponering av denne konflikten i media, i forhold til andre vanskelige forhold i verden.

Kongo – konflikten f.eks., som har foregått i en del år nå, hvor 8 afrikanske land har vært involvert, og hvor flere millioner mennesker har mistet livet, har fått langt mindre pressedekning enn Israel/Palestina konflikten. Og andre folk eller geografiske områder som ikke er i nærheten av å få tilsvarende pressedekning, kan være f.eks. kurdernes sak eller tibetanernes sak.

4-felts motorvei er ikke noe særlig for syklister!

På lørdag la jeg i vei fra Damaskus godt uthvilt og med friske bein. Jeg hadde tenkt å ta det med ro, men klarte ikke det!  Etter å ha funnet riktig kurs ut av Damaskus på en 8-felt motorvei, kom jeg meg over til en bedre vei, og syklet 110 km. på 5 timer, til byen Der’a, 5 km. fra Jordan.  Fant her et flott hotell, med en utmerket service. Jeg lurte på om det var internett tilgang på mitt rom, og så kom den IT-ansvarlige og koblet opp min PC. Da Facebook er forbudt i Syria, la han inn et program, som ”gikk rundt” serveren i Syria – og hokus pokus – var jeg på Facebook!

Atter en dag - og Jordan venter!

Kong Abdullah II styrer Jordan! Kong Harald må komme på banen!

I Jordan er det kong Abdullah som styrer, og bilder av han henger over alt. For å tilfredsstille alle i samfunnet, er han kledd i ulike klesdrakter; militæruniform, tradisjonelle klær og i sivile (vestlige) klær sammen med familien sin.

Liker du oliven - kan du kjøpe i kasser langs veien!

Dromedarer dukket opp langs veien!

Jerusalem hadde også vært interessant, men man får ikke med alt!

Svært tørt og varmt rundt Dødehavet og umulig å sykle her om sommeren!

På balkongen mot Dødehavet på vandrehjemmet i En Gedi!

I dag, torsdag, har jeg kun tenkt å rulle noen par mil til det historiske stedet Masada, som er en antikk festning som ligger på toppen av en 400 meter høy klippe i Negevørkenen, vest for Dødehavet. Festningen ble bygget av Kong Herodes den store, og dette var Herodes sikreste tilfluktssted. Den videre historien vil jeg komme tilbake til!

Flyturen fra Aten til Damaskus gikk via Kypros, der jeg måtte vente i 7 timer på neste fly. For å få tilgang til Internett på flyplassen i Larnaca, måtte jeg ta inn på en luksuriøs lounge, hvor det var fri tilgang til alt; mat, frukt, øl, vin, sprit, kaffe og kaker. Herligheten kostet 40 Euro, men jeg tror jeg spiste og drakk for mer enn den summen!

Sykkelen kom heldigvis frem etter flyturen til Syria!

På flyturer er jeg ofte noe bekymret for at sykkelen ikke skal komme frem! Det blir vanskelig å fortsette reisen uten sykkel, men bagasje og sykkel kom frem uten problemer.  Jeg var også noe bekymret for å lande i Damaskus nærmere midnatt, og hvordan komme seg inn til byen med en sykkel. Men det viste seg å være en ubegrunnet bekymring. En stor taxi stasjonsvogn fikk lett plass til sykkelen, og jeg ble kjørt til hotellet jeg hadde bestilt.

Omayade - moskeen i Damaskus

Damaskus er hovedstad og største by i Syria og den eldste sammenhengende bebodde by i verden, med kontinuerlig bosetting trolig i nærmere 8 000 år. Dette gjør Damaskus til verdens eldste hovedstad og en av verdens eldste byer overhodet. Byen har opplevd en eksplosiv vekst, med en dobling i befolkningens antall hvert tiende år siden 1970, og en vekst på 27 % bare i 2005 til 3,5 millioner innbyggere.

På besøk i basaren i gamlebyen i Damaskus!

Etter en god natts søvn gikk turen inn til gamlebyen i Damaskus, hvor basaren ligger med utallige labyrinter og butikker. Her kan du få kjøpt ”alt”, men en fordel ved å være på sykkeltur, er at jeg ikke har plass til store innkjøp. Så innkjøp av sjakkbrett og vannpipe må nok vente til en annen gang!

Skal det være en vannpipe?

Ikke gull alt som glitrer!

Joda, tepper var til salgs, hvis du trodde noe annet!

Hm, hvor har det blitt av de salte paddene?

Stort utvalg av hijab - burkaer var ikke til salgs!

I gatene legger man fort merke til den store variasjonen på kvinners kleskode. Et stort flertall kvinner benytter seg av hijab og dekker til håret. Et relativt stort mindretall er moderne kledd som i Vesten og bruker ikke hijab. Men en overraskende stor andel kvinner, synes nå jeg, er skikkelig innpakka! De går i sorte ”telt” og man kan kun se deres øyne. Noen få dekker også til øynene, så de er helt dekket til. Jeg har ingen tro på at dette er enkeltindividets frie valg. Disse kvinnenes meninger tror jeg er underordnet, da sterke krefter spiller inn. Blant annet tolkning av islam, føydale kjønnsroller, økonomisk makt og tradisjon har en avgjørende betydning.  Ofte kan du se disse kvinnene, som en av fire koner, gå en meter bak sin mann, ute på handletur! Sprøtt!

Det har vært mange og lange diskusjoner i Norge om bruken av hijab, især innenfor enkelte yrkesgrupper.  Men de aller fleste her er ganske moderat kledd, kun med en ordinær hijab på hue!

I forgården til den store Omayade moskeen.

I gamlebyen ligger en del kristne kirker, blant annet en større gresk-ortodoks. Ved et lite torg ligger den store og flotte Omayade – moskeen, den tredje viktigste helligdommen innen islam.

Ved inngangen til moskeen måtte alle ta av seg skoene, og slik er det vel ved alle moskeer i verden. Denne moskeen var kjempestor, og det var bønnetid når jeg kom inn i moskeen. Moskeen var like stor som en fotballbane, og hele gulvet var dekket til av flotte tepper. Her kunne alle gå rundt og se, samt ta bilder. Flere hundre personer var samlet til bønn og prekenen ble sendt over høytalere, slik at alle fikk med seg dagens budskap.

Moskeen var like stor som en fotballbane og tildekket med tepper!

Vakkert inne i moskeen!

Interessant å besøke denne store moskeen!

I dag, fredag, har jeg hvilt ut, spist godt, fått vasket alle mine klær, vaska og smurt sykkelen og er nå klar for den siste etappen til Kairo, som er på ca. 1000 km. Det skal bli en utfordring å finne riktig kurs ut av denne million-byen i morra, men det er vel bare å spørre seg frem.  Og det skal bli interessant å komme seg ut av storbyen, og se noe av landsbygda i Syria. Så får vi se når jeg får tilgang til nettet neste gang!

Klar for en liten sykkeltur på Nordkapp 15. august!

En oppsummering!

Etter 80 dager på sykkel langs veiene i Europa har jeg kommet til Aten i Hellas! På disse 80 dagene har jeg sittet på sykkelen i 66 dager og hatt 14 hviledager. På fire av sykkeldagene har jeg syklet under 40 km., så det kan vel kalles halve hviledager! Jeg har syklet gjennom ni land, Norge, Danmark, Tyskland, Østerrike, Slovenia, Kroatia, Montenegro, Albania og Hellas og har til nå tilbakelagt 6265 km., og er svært fornøyd med det! Har også vært innom Bosnia, men da som turist og med minibuss!

Noen lurer kanskje på hvordan sykkelturen har vært til nå? Nå har jeg jo skrevet en del på denne siden underveis på turen, men la meg ta en oppsummering om forhold jeg kanskje ikke har skrevet så mye om.

Jeg har ikke vært syk i det hele tatt på turen, og er selvfølgelig svært tilfreds med det. På slike turer er jeg alltid forbredt på å få noe besvær med magen p.g.a. mat og drikke i fremmede land, men har ikke hatt noen problemer med den heller. Jeg har ikke tatt noen medisiner eller forbyggende preparater før turen, så jeg håper jeg holder meg frisk til jeg kommer hjem!

Det var mye fint vær i Nord-Norge, også!

Sykkelen har fungert aldeles utmerket, og de eneste tekniske problemene jeg har hatt underveis er at bagasjebrettet knakk i Norge, og tre eiker på bakhjulet har røket!  Jeg har byttet kjede og drevene bak en gang, da de var slitte. Jeg har ikke punktert en eneste gang, da jeg bruker produsenten Schwalbe sine dekk, Maraton Pluss! Vil ikke si det er så ille!

Til nå vil jeg si at sykkelturen kan deles inn i 3 deler, Nordkapp – Kristiansand, Hirtshals – Dubrovnik og Dubrovnik – Aten. Den fjerde delen gjenstår, Damaskus – Kairo, på ca. 1000 km.

Nordkapp – Kristiansand, 2640 km. – 34 dager totalt, 6 hviledager

Allerede dag 3, fra Olderfjord til Alta, forsto jeg at ferden gjennom Norge var noe vel ambisiøs i forhold til antall dager det ville ta til Oslo og antall km. jeg hadde planlagt å sykle hver dag! Det viste seg at jeg trengte noen flere dager enn beregnet. Rart at jeg ikke har fått med meg at det kan regne, blåse og være kald i Norge, særlig i slutten av august, samt at jeg ikke har fått med at det er noen bakker i vårt vakre land! Men jeg kom da fram til Oslo etter 26 dager, og med kun 2 hviledager på ferden! Rakk landskampen Norge – Makedonia på Ullevål 9. september, med 3 timers margin!

Godt å komme til samboer på Solvang kolonihage i Oslo!

På strekningen Nordkapp – Kristiansand brukte jeg 34 dager, etter en deilig 4 dagers pause i Oslo. Strekningen ble totalt på 2640 km. og jeg hadde et gjennomsnitt på 94,2 km. pr. dag.

Første del av denne noe lange sykkeltur var flott, med innlagte besøk hos min samboer, slekt og venner. Men skal man sykle i Nord-Norge bør man kanskje starte før 15. august! Man føler seg også trygg i Norge, om man skulle bli syk eller få problemer av en eller annen art. Man kan språket, kjenner til forholdene i landet og vet hva man skal gjør hvis problemer dukker opp. Denne følelsen er kanskje undervurdert, men det er en god følelse å ha med seg på sykkeltur.

Hirtshals – Dubrovnik, 2700 km. – 30 dager totalt, 5 hviledager

Hm.., er det fjell i horisonten, tro?

På denne strekningen må jeg si at jeg var heldig med været, selv om jeg fikk en god del motvind. Det regnet knapt en eneste dag og temperaturen lå vel på mellom 15 – 20 grader. Terrenget i Danmark og for det meste i Tyskland passer syklister godt, da det stort sett er ganske flatt. P.g.a. det flate landskapet syklet jeg lengre hver dag, og jeg syklet i snitt 108 km. pr. dag på denne distansen.

Tok meg tid til noen historiske tilbakeblikk! Dette er i Nürnberg.

På min ferd gjennom Tyskland syklet jeg rett forbi konsentrasjonsleirene, Neuengamme og Bergen Belsen, og besøkte disse. Jeg besøkte også Dokumentasjonssentret i Nürnberg. Disse stedene viser forhold i tidligere Europa, som får en til å reflektere over nær historie. Jeg tenker en del på den ufattelige friheten og rikdommen mange av oss har i dag, i store deler av Europa. Men fattigdom og håpløshet finnes fremdeles mange steder, og jeg vil møte det ofte på denne turen.

Thomas og meg i Graz i Østerrike!

Nå var det ikke så mye slekt eller venner å besøke, men en venn fikk jeg da besøkt i Graz i Østerrike! I starten av oktober planla min samboer og jeg at hun kunne fly til Dubrovnik og treffe meg der. Dette gjorde også sitt til at jeg måtte holde farta opp, for å rekke frem til Dubrovnik i tide! Mener jeg kan huske at jeg fremdeles var ved godt mot, humøret på topp og kroppen fungerte bra, når jeg ankom Dubrovnik.

Svært hyggelig med besøk av samboer i Kroatia!

Dubrovnik – Aten, 950 km. – 16 dager totalt, 3 hviledager

Vakkert langs kysten av Kroatia!

På denne distansen begynte jeg å kjenne at det gikk noe tyngre og kroppen begynte å bli sliten! Motivasjonen for sykling falt, ettersom været ble betydelig dårligere. Jeg er og blir en godværssyklist, og kan fort miste humøret og bli deppa i regnvær! Det er ikke gøy å sykle hele dager i tungt regnvær! Farta på denne delen av reisen sank betraktelig, og jeg gjorde kun 71 km. pr. dag frem mot Aten.

Lunsj ved et jugoslavisk minnesmerke etter den 2. verdenskrig.

Noen ganger spør jeg meg seg om poenget med å reise gjennom fattige, møkkete, forurensede, søplete land, med dårlig utbygd infrastruktur (les Albania), og har ikke funnet noe godt svar! Det samme spørsmål kan vel stilles om samtlige land jeg skal gjennom i Afrika. Men svaret ligger kanskje i spenningen og nysgjerrigheten av å se og oppleve fremmede land og kulturer, fjernt fra det man er vant med i Norge.

På min ferd gjennom Albania har nok arten hund, små eller store, mistet en venn, og min forkjærlighet for katter har nok økt betraktelig! Jeg har merket at jeg spontant reagerer fysisk i muskulaturen, med en gang en hund kommer brått på! Jeg kan også kjenne at kommer sinte hunder for nærme meg, kan også jeg bli farlig! Ingen god følelse!

Godt å komme frem til Aten! Her på Akropolis.