Team Norway er styrket! Stein har kommet fra Norge!

Seksjon 4 på denne turen, fra Iringa i Tanzania til Lilongwe i Malawi, er på 1071 km. og skal sykles på 10 dager, med en hviledag på et sted som heter Chitsmba ved Malawisjøen. Min glede å komme over på asfalt igjen er stor, og jeg har gjort unna de tre første dagene i et meget grønt, frodig og flott landskap i Tanzania. Veien går i et bølgende terreng, så det blir mye opp og ned, ofte over 1000 klatremeter hver dag. Jeg har fått opp farta på sykkelen, og det er mye mer morsomt å sykle igjen! Tror jeg har utviklet angst for dårlige grusveier, og trenger mental bistand hvis de dukker opp igjen!

Fine sykkelforhold syd i Tanzania!

Regnsesongen går mot slutten i Tanzania og det har regnet og blitt kjøligere om nettene de siste dagene, d.v.s. 15-16 C° kl. 7 om morran, som bare er deilig for nordmenn! Når sola kommer opp og er på det varmeste, måler jeg fremdeles ca. 45 C° i sola, så jeg fryser ikke!

Team Norway har økt med 50 %, da Hildes kjæreste, Stein fra Bergen, har kommet til og skal sykle sammen med oss til Lilongwe i Malawi. Team Norway har fått som tradisjon å komme seg sist av gårde om morran, d.v.s. kl. 7.30 og kommer ofte sist til campen. Årsaken til dette er at vi orker ikke å stå i kø for å få mat og venter til andre har forsynt seg, vi stopper opp underveis og tar drikkepauser (cola eller øl!), tar minst en halv times lunsjpause, knipser bilder og tar livet med ro! Hm, kanskje feil beskrevet, da vi faktisk sykler 10 -12 mil hver dag! Mange av de andre er helstressa og tar sjelden pauser, kaster i seg maten til lunsj og haster videre! Og dette er folk som ikke sykler på tid! Hvorfor de stresser sånn er litt uforståelig, da det er svært lite å gjøre i campen, som oftest ligger i en skog utenfor all sivilisasjon!

Flotte steinformasjoner ved Isimila, Tanzania!

Stein ved Isimila!

Hilde, ser deg nok!

Første dag ut fra Iringa stoppet vi opp på en severdighet, som Stein hadde lest om. Det var en steinalderbosetting med navnet Isimila, som visstnok skulle gå 300 – 400 hundre tusen år tilbake i tid, og skulle være en av verdens eldste bosettinger. Like ved var det en canyon med merkelige steinformasjoner formet av erosjon i naturen. Høye søyler av sandstein sto opp, og hadde et lag av lava på toppen som beskyttet de for vann fra oven! De høyeste søylene strakte seg opp 25 meter.

Apekatter paa toppen!

Det beste til slutt! En eller flere kalde pils etter endt dyst!

God påske til alle dere som følger med på min blogg!

Flott vær og landskap ut fra Arusha!

Med tre hviledager i Arusha hadde muskulaturen i legger og lår fått sin lengste hvile siden Kairo, og kroppen føltes fin. Fredag 19. mars gikk startskuddet ut fra Arusha og første dag gikk på asfalt i et flott landskap. På vei mot Iringa forsto jeg at det neppe var uten grunn at man hadde valgt å legge inn hele tre hviledager her! For nå ventet 7 dager sykling med 71 nye mil, hvorav 60 av dem på grusvei, og disse dagene fikk fort navnet helvetesuka!

Men så var det ut på grusvei igjen!

60 mil er faktisk strekningen Oslo – Stjørdal, og over 30 mil var på en svært dårlig grusvei! Jeg trodde at de verste veiene var overstått, men så feil kan man ta! Etter mine notater var veiene i Norge av høyere standard rundt Harald Hårfagres tid! Ellers foreslår jeg at FrPs stortingsgruppe innen transport tar seg en studietur til Tanzania, før de uttaler seg igjen om veiene i Norge! 

Kinesiske veiarbeidere savnes i Tanzania!

Og så startet helvete igjen! Dag to, tre, fem og syv fra Arusha var slike dager da jeg begynte å lure på hvorfor jeg gjør dette, helt frivillig! Veistandarden vekslet noe, mellom brukbar vei, til dårlig og ekstrem dårlig, og veien var ofte humpete med mye steiner og vaskebrett og enkelte steder var det mye løs sand i sporene. Grusveiene i Nordmarka holder topp standard, sammenlignet med dette! Alle disse dagene målte jeg rundt 50 C° i sola!

Hilde måtte spe på reisebudsjettet og vikarierte som brusselger!

Heldigvis passerer vi noen landsbyer hvor det var mulig å få kjøpt brus og vann. I Tanzania koster en brus drøye 2 kroner, og de går det mange av på de varmeste dagene! Rekorden på en dag er foreløpig 7 brus! Totalt inntak av drikke på slike dager ligger mellom 8 og 10 liter!

Hm, noe galt? Fanta på en colaflaske!

På en av disse dagene stoppet jeg opp i en landsby for å kjøpe brus. Vel ute av butikken så jeg at min sykkelcomputer (CS 600 Polar) var borte! Den måler alt mellom himmel og jord, og er kjempefin for all statistikk jeg fører på denne turen. Den har sittet på min sykkel siden Kairo og faller aldri av, så noen hadde tatt den! Men det er ikke så greit å få sagt det, så lenge de lokale snakker swahili, og lite engelsk. Heller ikke enkelt å beskylde folk for å stjele ting fra min sykkel! Jeg prøvde å friste med litt penger for den som ”fant” min computer! Etter 30 minutter dukket heldigvis en sørafrikansk kar fra TdA opp, som snakker swahili flytende! Han stilte seg opp og skjelte ut hele landsby, og det hadde samlet seg over 50 mennesker på torget. Etter 10 minutters argumentasjon, om at den er helt verdiløs for dem uten senderen, som sitter på gaffelen, dukket faktisk min sykkelcomputer opp igjen! Halleluja!

Hvis du ikke rakk Super’n, kan du kjøpe en levende høne fra bussvinduet!

Heldigvis ble grusveien noe bedre inn mot byen Dodoma, som er den administrative hovedstaden i Tanzania. Men for meg er det en gåte at hovedveinettet mellom de relativt store byene Arusha, Dodoma og Iringa er i en så dårlig forfatning! Rent transportøkonomisk må det være svært uheldig for landet? Spørs om ikke kineserne må komme hit også, og bygge vei!! Vel fremme i Dodoma tok jeg inn på hotell, og fikk endelig en kald øl, som smakte fortreffelig!

Sykling på stier mellom landsbyer i Tanzania!

På enkelte steder var det mulig å ta av fra den grusomme grusveien og sykle parallelt på små veier og stier mellom husene på landsbygda. Men vi fant fort ut at det ikke var uten risiko! Noen syklet seg bort og brukte timer på å finne rett vei igjen! Og langs stiene vokste det trær og busker med torner, så store som tannpirkere og det var mange som punkterte, svært ofte. Faktisk hadde enkelt over 10 punkteringer på en og samme dag, og på kveldene var det en hektisk aktivitet i leieren med lapping av slanger og bytting av dekk!

Hilde bytter slange – nok en gang!

Før den siste dagen mot Iringa var det kun en ting som manglet for å få helvetesuka til å bli fullkommen! Og det var regnvær – og det kom på natta! Den siste dagen startet med 20 km. stigning på den nå tunge og sugende grusveien, i regnvær! Supert! Gulroten denne dagen var at etter 55 km. ville vi komme inn på asfalt igjen, som vil vare helt frem til Namibia! Hurra! Og jeg lover å ikke klage og syte over veiforholdene i Afrika før jeg når Namibia!

Halvveis til Cape Town – og kun 5850 km. igjen!

Etter meget hardt arbeid i ei uke ankom vi endelig Iringa! Det var himmels å ta inn på hotell og få seg en dusj og et godt måltid på restaurant. Men en hviledag er neppe nok til å bli fullstendig restituert i legger, lår og resten av kroppen etter denne kraftanstrengelsen! Men til trøst har vi nå kommet på asfalt, som er mye mindre anstrengende å sykle på. Jeg sykler heller 150 km. på asfalt enn 80 km. på grus!

Denne grusveien vil ikke bli savnet!

I Iringa har det dukke opp 10 – 15 nye syklister, som vil være med oss et stykke videre. Mange har lagt påskeferien til Tanzania, for å sykle en eller to seksjoner, til Lilongwe i Malawi eller til Victoria Falls i Zambia. Hilde har fått besøk av sin kjæreste, Stein, fra Norge. Han hadde fått tilsendt en handleliste med nødvendige artikler, og kom med godterier (bl.a. Påskegodt i påskeegg!), sykkelslanger, dekkspaker, løse sykkelbein til meg og mye snus! Halleluja!

Godt med et måltid på en fin restaurant!

Hilde og jeg hadde noen fine dager i Arusha og vi bodde flott på hotellet Impala. Før jeg fikk av meg sykkelklæra og tatt en dusj, møtte jeg en eldre svensk mann i baren, som hadde jobbet 28 år som fredsmekler i FN, men var nå pensjonert.  Og han hadde snus, og jeg fikk en hel boks av han! Himmelriket var nær!

Å få lagt innpå mange kalorier er viktig!

På hotellet var det tre restauranter, italiensk, kinesisk og indisk, og vi rakk å prøve ut alle. Ellers gikk dagene til besøk på et shoppingsenter og innkjøp av ny shorts, kafébesøk, vasking av klær og sovepose på vaskeri, vask og små reparasjoner av sykkel, sightseeing i byen og jeg fikk klippet håret!

Jada, Hilde synes det er gøy å mekke og vaske sykkel!

Behagelige dager i Arusha!

Alle disse har fått en hard medfart med barbermaskin!

Apropos hårklipp! Jeg tok sjansen på å oppsøke en barber shop! Det skulle jeg ikke ha gjort! Det virket som om mannen som jobbet der hadde skulka alle timene på frisørlinja, da bruk av saks ble gjennomgått! Det eneste han kunne håndtere var barbermaskin! Jeg skulle ha skjønt at noe var galt da han først gikk løs på meg med barbermaskin meg et grovt munnstykke. Da sa jeg stopp! Så samlet han alt hår bakover, og prøvde å klippe alt på en gang! Mannen var ikke til å stoppe, så han klippet over min hestehale som jeg har hatt siden 1990 – minst! Etter ferdig dyst følte jeg meg skamklippet, men høflige Hilde prøvde å trøste meg og mente jeg så fin ut! Hva annet kunne hun si? Nå er det bare å begynne å spare til hestehale igjen!

Fortsatt ved godt mot før skamklippinga starta!

Ferdig med klippen med en hestehale mindre!

Hm, snadder! Bananvin!

Her er beviset for passeringen av Ekvator 11. mars!

På hviledagen i Nairobi var jeg i campen og fikk fikset sykkelen, mens Hilde dro på shopping på et stort kjøpesenter, og ble borte i 7 timer! Typisk kvinnfolk – 7 timer til shopping! På kvelden dro vi inn til sentrum av Nairobi til Interkontinental hotell, for å ta avskjed med tre av våre venner i The Dutch Group, Martin, Pim og Jacomine, som skulle gi seg med syklinga og fly hjem dagen etter. Det var deilig å spise en flott middag i luksuriøse omgivelser, og slippe å tenke på å spise grøt stående utendørs i regnvær kl. 7 om morran!

Vi tar avskjed med The Dutch Group i Nairobi!

Rett utenfor Nairobi i et ganske tettbygd strøk var det 5-6 bavianer som løp over veien rett foran meg! Ganske sprøtt! På de siste to dagene fra Nairobi til Arusha i Tanzania gjorde jeg unna 280 km. på svært varierende underlag. Det var alt fra nylagt asfalt, gammel hullete asfalt, grov asfalt, god grusvei og elendig grusvei med vanskebrett! Men det var lite klatring, så farta var godt over 20 km/t og flott var det! På et lite parti av veien, maks 1 km., klarte vi alle å sykle ut i tjære eller hva det er de bruker, før de legger asfalten. Hilde og jeg tok det pent da det var såpeglatt der, men noen klarte å velte, og så ikke pene ut! Det virket som om de var rulla i tjære, og det var bare fjæra som mangla! Gamlefar Rainer på 69 år fra Tyskland, falt av sykkelen og slo seg såpass at han måtte kjøre bil neste dag!

Hilde mener at kun de som har vært på toppen kan drikke Kilimanjaro!

Like før Arusha syklet vi rundt det store fjellet Mt. Meru på 4566 m.o.h., som stort sett har ligget innpakket i mørke skyer siden vi kom. Alle sammen har sett fram til å ankomme Arusha, da vi skal ha hele tre hviledager her. Byen er preget av turisme, og det er mange hoteller, reisebyråer, banker og vekslingskontorer, og man kan se en god del blekansikter! De fleste som er her skal på safari eller klatre til toppen av Kilimanjaro eller et annet fjell. Jeg føler ikke noe behov for slike opplevelser nå, og har heller tatt inn på det flotte hotellet Impala, som har svømmebasseng, og jeg skal kun slappe av og sove mye, handle nødvendige ting, klippe håret, få vasket klær og sykkel, kose meg med god mat og forsøke å gå opp i vekt, samt tilføre kroppen flytende stoffer da riktig veskebalansen er viktig! Sier det sjeldent til meg selv, men nå sa jeg det: Because I deserve it!

Vi andre får ty til en Serengeti!

Litt statistikk!

På flere måter kan jeg si at vi har kommet halvveis til Cape Town. Tirsdag 16. mars var dag 60 av 120 dager på min ferd mot syd. Vi har gjort unna 47 av totalt 96 etapper, og vi har kommet til det femte landet av totalt de 10 vi skal sykle gjennom! Men vi har ikke syklet halvparten av distansen til Cape Town enda. Med 38 mil til er vi halvveis, med totalt 5900 km. i beina, hvis man har syklet alt! 

Jeg har syklet 44 av de 47 etappene og gjort unna 5184 km. på 252 ½ time på sykkelsetet, som gir en gjennomsnittsfart på 20,5 km/t. Nå håper jeg at vi har passert de verste strøkene med dårlige veier i Afrika med Etiopia og nordlige Kenya, så jeg regner med at farten vil øke på den siste halvdelen. Jeg har i gjennomsnitt syklet 117 km. pr. dag i Afrika, men etappene vil bli noe lengre da veiforholdene vil bedre seg. I snitt har jeg sittet på sykkelsetet i 5 timer 42 minutter hver dag det er sykling på programmet! For det meste har det vært fint vær og sol det meste av tiden gjennom Afrika. Siden Kairo har jeg i snitt målt 41 C° i sola, og det er der vi er på sykkelen! Enkelte dager har det vært ubehagelig varmt, med over 50 C°, og da er det ikke så gøy å sykle!

Heisan! Fort gjort å havne i bushen, når man ikke følger med på svingene!

Mens Egypt og Sudan var svært flate land å sykle i, ble det mye mer klatring i Etiopia og Kenya. Til nå har jeg klatret opp 27 500 meter, og heldigvis syklet nedover det samme! Min flotte sykkelcomputer regner også ut hvor mange kalorier jeg forbrenner hver dag. Fra Kairo har jeg forbrent totalt 158000 kalorier, som blir ca. 3600 kalorier hver dag på sykkelen. Men døgnet består som kjent av 24 timer, og jeg forbrenner også kalorier på de 18 timene i døgnet, jeg ikke sitter på sykkelen. Således er det ikke utenkelig at jeg forbrenner mer enn 5500 kalorier pr. dag! Joda, jeg har blitt slankere!

Den nest siste dagen før ankomst Nairobi ble en flott dag i strålende solskinn i grønne frodige omgivelser, og med mange bakker nedover! Allerede etter 2 km. utenfor Nanyuki lå ekvator, hvor det ble en stopp for fotografering. Denne dagen ble for meg min første på den sydlige halvkule med sykkel! 105 km. ble gjort unna på drøye 4 timer, og vi kom til et flott campingsted, ved en bred elv. Det var mulig å rafte i elva, og noen benyttet anledningen til det!

Nå forsetter min sykkeltur på den sydlige halvkule!

Siste dag inn mot Nairobi ble en drøy affære, da distansen var på 136 km. og det var stort sett opp og ned lange bakker hele dagen! Midt på dagen måtte vi sykle i en konvoi i 25 km. p.g.a. veiarbeid og noe kaotisk trafikkforhold. Jeg slapp å sykle i konvoien, da min pedalarm (heter det det , tro?) løsnet og jeg måtte på vår lastebil, for å få fikset sykkelen. De siste 4 milen tok sin tid med enda mer klatring, noe dårlig asfalt og en sliten gjeng med syklister, så vi ankom ikke Nairobi før kl. 17. Vår tre venner fra The Dutch Group gir seg i Nairobi, og reiser hjem til Nederland. De har vært et hyggelig bekjentskap for Hilde og meg på denne turen!

The Dutch Group og Hilde vel framme i Nairobi etter en lang dag på sykkelen!

Fra og med Kenya har det vært venstrekjøring på veiene, og det vil det være helt frem til Cape Town. Det var litt uvant og forvirrende i starten, men det går bedre nå! I Kenya kjører de som idioter på dårlige veier, og de er tydeligvis ikke vant med syklister i veibanen, da de tuter som gale og vil ha oss vekk! Men det skal vi bli to om! Noe ivrig kroppsspråk med armer og litt brøling i sentrumsstrøk kan hjelpe, men syklister vil stort sett tape mot en buss eller en lastebil!

Alltid godt med en kald cola! Jeg burde vært sponsa fra Coca Cola Company!

Både sykkelen min og jeg er slitne nå! Min sykkel har fått kjørt seg hardt siden sommeren 2008, og har gått over 20 000 km. på den tiden! Girskifteren på styret for bakhjulet gikk i stykker ved grensa til Kenya, en liten knekt duppeditt inne i frigiret, lagde en merkelig lyd og det virket ikke så trygt å sykle på det hjulet lenge. En dyktig kenyaner, Martin – som er med oss, er sykkelreparatør og har fikset sykkelen min. Han måtte plukke hele navet bak fra hverandre, ned til den minste del – for å finne den duppeditten som skapte problemet. Jeg prøvde å følge med og lære litt, om de innerste hemmelighetene til en sykkel!

Sykkelreparatør Martin fra Kenya fikser mitt bakhjul!

Ferden går nå videre mot Arusha i Tanzania, hvor vi skal ha hele 3 hviledager! Der må det være mulig å få hvilt ut og få ladet batteriene, så man klarer å sykle den siste halvdelen til Cape Town! Kroppen min er generelt sliten, og kun en hviledag er ikke nok til å komme helt til hektene! Noe stiv i nakken, litt vondt i en hofte, noe sliten i låra og mentalt noe lei og utslitt!

Flere deltakere har allerede dratt rett fra Nairobi til Arusha med buss. Flere har tenkt seg på safari, noen skal klatre til topps på Kilimanjaro og noen tar hviledager på Zanzibar!

Jeg har ikke tenkt å gjøre noe annet enn å SOVE og HVILE i 3 dager i Arusha! Jeg synes jeg har fått og vil få så mange inntrykk fra Afrika på denne sykkelturen, så jeg føler ikke behov for å oppleve noe mer akkurat nå! Safari, Kilimanjaro og Zanzibar for vente til en annen gang!

Fuktig vær i Kenya – noe vanskelig å sykle her!

Min målsetting fra Marsabit, om å holde meg på sykkelen til Cape Town, holdt i en dag og 6 km.! Tidligere har jeg nevnt at jeg er en godværssyklist! Her er en presisering! Det kan gjerne bøtte ned i 20 mil, så lenge jeg ikke fryser i hjel og det går an å sykle på underlaget! I løpet av mine 15 år på sykkel har min interesse gått fra offroad i skogen til racersykkel på god asfalt! Jeg har merket at jeg misliker mer og mer dårlige veier, og trives best når det går fort på sykkelen! Nå hadde jeg ikke forventet at det skulle være asfaltert vei gjennom hele Afrika, men det får da være grenser for dårlige møkkaveier! Det er på tide at kineserne kommer og bygger litt ny vei her!

Jeg prøver å smile i leira – alternativet er å bryte sammen!

Veien ut fra Marsabit bar preg av at det hadde regnet dagen i forveien, og det var bløtt og leirete flere steder. Et sted måtte vi ta av oss på beina, og vasse over et elveleie! Men veien hadde tørket noe opp, så det gikk da an å sykle på den, selv om det å sykle på vaskebrett i 50 av 96 km. er for spesielt interesserte! Så lenge farta var over 15 km/t synes jeg det var ok å sykle, og jeg gjorde unna 96 km. på 6 timer 15 min.

David med lokale - hvem har rarest hodepynt?

Men under dagens gang fikk vi for første gang i Afrika se folk fra lokale stammer, med tradisjonelle eksotiske drakter. Og det var litt av et syn! Det virket som om guttene og jentene var stivpyntet, med smykker og hodepynt! Enkelte av dem passet på geiter, sauer og kameler i veikanten, men hvorfor de hadde på seg så fine drakter forsto jeg ikke.

Telting og tørking av klær i bushen i Kenya!

Ute i bushen campet vi ved et tørt elveleie, og enkelte satte opp sitt telt der. Det var enda godt at lokale sa i fra at det ikke var så smart, da det ville bli til en elv, ved regnvær! Og det ble det! På morgenkvisten bøtta det ned, og vips ble det til en elv i løpet av 30 minutter! Å pakke ned teltet i regnvær og være søkkende våt før man begynner å sykle, er ikke gøy!

Kunne neste dag bli verre? Ja, det kunne den! Veien var svært bløt med vaskebrett over alt, og man ble limt fast til underlaget, og i beste fall gjorde man 10 km/t! Allerede etter 5 km. begynte jeg å se bakover etter en av våre lastebiler! En km. senere kom den og jeg ga opp dagens etappe! Med 11 500 km. på sykkelen begynner min motivasjon, især med dårlige veier, å bli frynsete, og jeg tror snart jeg trenger en mental coach! Men i følge ryktene vil vi nå asfaltkanten i morra, etter ca. 25 km. – og jeg takker høyere makter for det!

Hilde og sykkelen var møkkete etter tråkking i leire og søle i 6 timer!

Hilde forsetter å forsvare de norske fargene for Team Norway, og hun gir aldri opp! Med en fart på 13 km/t dura hun i mål etter 6 timer og 20 minutter! Å sykle de siste tre dagene har vært en mildere form for tortur, om enn helt frivillig! Å se syklistene komme inn etter dagens etappe, var litt av et syn, med møkk fra øra og ned! Og tro ikke at det var noe vann til vask av kropp eller sykkel tilgjengelig, da vi overnatter i en bushcamp på flatbygda i Kenya, lang fra folk og sivilisasjon!

The Dutch Group and Team Norway har endelig nådd asfaltkanten!

Etter at asfaltkanten ble nådd allerede etter 8 km. og regnet hadde holdt opp var livet på sykkel verdt å leve igjen, og jeg gjorde unna dagens etappe på 4 timer. Når det er fuktig vær over flere dager tar teltlivet på! Nesten alle klær er enten svært fuktige eller litt fuktige og møkkete! Derfor er det en drøm å ta inn på hotell når anledningen byr seg, og få vasket og tørket klæra. Dag fire mot Nairobi hadde en frisk start med klatring av 1300 høydemeter på de første 30 km.

Fint syn fra vår lunsjstopp - Mt. Kenya på 5199 m.o.h.!

Ved vår lunsjstopp kunne vi se fjellet Mt. Kenya på godt over 5000 meter i horisonten.  Det er et vanskelig fjell å nå til topps på, da man må klatre opp i tau og det er ofte dårlig vær rundt fjellet, med vind og snø!

Nå gjenstår kun to dager og 215 km. til Nairobi og en hviledag. Jeg er helt frisk og kroppen er i brukbar form, men føles noe mør og sliten! Derfor ser jeg fram til å komme til Arusha i Tanzania, to dager etter Nairobi, da vi skal ha hele 3 hviledager der. Det skal bli godt å slippe å stå opp kl. 6, å få sovet mye og bare slappe av! Det gleder jeg meg til!

Det er viktig å få med vannkanna si på bussen!

Etter en flott hviledag i Addis Abeba satte vi kursen mot Kenya, som lå 7 dagsetapper og 78 mil unna. De to første dagene gikk fint på brukbar asfalt i et bølgende, men ganske flatt landskap. Vegetasjonen langs veien ble tettere, det var mer skog og det ble grønnere, og det begynte faktisk å regne litt! De siste tre dagen før hviledagen i tettstedet (veikrysset!) Yabello ble en kraftprøve med mye klatring. Særlig dag fire ble utholdenheten og humøret satt på prøve, da det gikk opp, opp og atter opp, hvor jeg til slutt endte med 2000 klatremeter på 108 km., og var ganske sliten og mør i låra! The Norwegian Team, Hilde og meg, er noen stae og utholdene syklister, som har et klart mål om å sykle, hvis vi ikke er syke, skadet eller ute av stand til å tråkke pedalene rundt!

Hilde i farta i et frodigere landskap syd i Etiopia!

Ganske mange av deltakere, over halvparten, har benytter seg av våre kjøretøyer gjennom Etiopia, p.g.a. sykdom eller skade, eller at de ikke klarer å sykle alle etappene. Amerikaneren som nektet å gi seg inn mot Gondar i Etiopia, ble plutselig ikke gangbar, da hofta svikta! For han ble det en ukes hvile uten sykling! Lederen av rittet, Marcel fra Nederland, deisa i bakken og slo håndleddet kraftig, og også han måtte ta en ukes pause fra sykling! Men en del orker ikke å sykle så mye, så de tar noen hviledager på lastebilene våre! The Norwegian Team mener de er noen slappfisker!

Dårlig boligstandard i Etiopia, da det er en utbredt fattigdom her.

Hviledagen i veikrysset Yabello var ikke så spennende, da lite var å se og det regnet! Men det er alltid godt med en hviledag, med hotell og dusj, god mat og drikke, vask av klær og sykkel, samt å samle krefter for nye tøffe dager! Etter Yabello var det 2 dager og 210 km. igjen til grensen til Kenya, som vi så frem til med glede. Etiopia er et slitsomt land å ferdes i for turister. Det kryr av meget interesserte folk, les barn, langs veien. Stopper man for en cola, har man fort 100 personer rundt seg innen 30 sekunder, og er man uheldig og punktere i tettbygd strøk, stiller hele landsbyen opp for å se at du bytter en sykkelslange!

Stor interesse når man må stoppe for en punktering!

Apropos punktering! Jeg hadde min første punktering et par dager etter Addis Abeba. Og jeg har syklet på de samme dekkene siden Nordkapp, over 10 000 km.! Da jeg fikk punktering nummer to dagen etter, var det på tide å skifte dekk! Nye Schwalbe, Maraton Pluss, ble satt på i Yabello, og de varer vel til Cape Town, håper jeg!

Skuelysne måtte holdes utenfor leirområdet med tau og vakter i Etiopia!

Ved camping i bushen på landsbygda i Etiopia, ble det hver dag slått ned stolper og lagt et tau rundt leiren vår! Lokale vakter var innleid for å holde skuelysne utenfor tauet! Noen av vaktene gikk med maskingevær, men som oftest holdt det med en kjepp! Apropos barneoppdragelse i Etiopia. De voksne truer ofte barna med kjepper, pisker eller med å kaste stein på dem! Ikke rart at unga tar etter og kaster stein etter oss!

Asfalten tok slutt ved grensa til Kenya!

Kenya

Det var med glede vi ankom Kenya og det ble en merkbar overgang til en annen kultur! Her er folk også interesserte og nysgjerrige, men på en helt annen måte, og de snakker mye bedre engelsk! Noe la da kolonimakten England igjen etter seg, da de dro herfra! Kenyanerne er mer tilbakeholdne, og man trenger ikke i samme grad å passe på tingene sine, som i Etiopia!

Flatt landskap og grusvei nord i Kenya!

Men asfalten tok slutt ved grensa og en røff og tøff grusvei lå foran oss frem mot neste hviledag! Jeg valgte å ta av bagasjebrettet og kutte ut frontveska, å heller putte nødvendige ting i en ryggsekk. Dette for å slippe å høre på all risting og skramling fra sykkelen, og få en bedre oversikt over veien. Og for en vei! Første dag i Kenya var kun en liten forsmak på hva som ventet oss! Veien ble bare verre og verre, og været varmere og varmere! Veien var en rødbrun kjerrevei, som veksler mellom å være svært humpete med mange store steiner i grusen, og rene vaskebrett over flere kilometer! Man ble svært sliten i armene, skuldrene, nakken og rumpa ved å sykle på en slik vei, og man fikk følelsen av å ha fått juling! Men det finnes visst ikke alternative ruter for å komme til Nairobi.

Hotell i Kenya - ikke akkurat Sheraton!

Det er ganske sprøtt å sykle på en slik vei, mellom nomader i et goldt landskap, hvor store flokker av kameler passerer med jevne mellomrom og man møtte kun noen få folk, med sine husdyr. Nest siste dag før hviledagen i Marsabit, var grusom og meget slitsom! 85 km. med en gjennomsnittsfart på 14,2 km/t, gjør meg sur! Når veiene ikke er skapt for å sykle på, blir jeg irritert. Veien egner seg best for traktor og store biler med 4-hjulstrekk!

Lava Rock camping nord i Kenya!

For å holde humøret oppe fant jeg frem min iPod og hørte på musikk, mens jeg prøvde å ikke falle av sykkelen!  Det er en rar følelse å sykle på en dårlig vei i et ubebodd område nord i Kenya, og høre på Pink Floyd, Uriah Heep, Led Zeppelin, Vamp og Halvtan Sivertsen, for å glemme de elendige forholdene! 200 meter før campen hadde jeg et fall fra sykkelen og slo hofta, og var svært irritert og frustrert over veiforholdene. Vår camp het Lava Rock Camp og det ikke uten grunn!  Hele det flate området lignet på et månelandskap og var dekket av lavasteiner.

Hilde på dårlig grusvei i Kenya. Det skulle bli verre!

Med motivasjon under frysepunktet, vond hofte og i dårlig humør, satte jeg meg på lastebilen, den siste etappen inn til Marsabit, da denne etappen skulle være ekstremt tøff med steiner og humpete vei fra start til mål, og ca. 40 grader C° i skyggen!  Selvfølgelig er alt dette vikarierende motiver, da jeg hadde havna på lastebilen sammen med alle latsabbene, og jeg hadde vel vært i stand til å gjøre et forsøk på etappen! Men dette var den andre dagen i Afrika jeg ikke hadde lyst til å sykle! Når jeg satt på lastebilen var det med en svært ambivalent følelse, da man har dårlig samvittighet og føler at men burde vært der ute og tråkket! Fornuften sier at man er sliten, man har vondt her og der, og at det er bra for kroppen med litt hvile. Men lysten og iveren sier at man bør fortsette å sykle! Kan hende fornuften noen ganger er smartere enn viljen!

Jeg nyter campinglivets gleder!

Men Hilde forsvarte de norske fargene inn til Marsabit, og syklet hele den tøffe etappen på 86 km. på 9½ time, med en fart på 10,5 km/t! Det forteller alt om forholdene på denne veien, da Hilde har fått opp farta og er i knallform!! Kun 30 av 60 personer gjennomførte denne etappen!

Nå er det hviledag i Marsabit, før vi starter på siste del mot Nairobi. I hele natt har det blåst og regnet kraftig, men de fleste av oss har tatt inn på et hostel, drevet av afrikanske katolske nonner! Seks dager ligger foran oss, hvorav de tre første fortsetter på den dårlige vei, mens de tre siste er på asfalt. Og takk for det! Målet er nå å holde seg på sykkelen fram til Cape Town!

Men Hilde forsvarte de norske fargene inn til Marsabit, og syklet hele den tøffe etappen på 86 km. på 9½ time, med en fart på 10,5 km/t! Det forteller alt om forholdene på denne veien, da Hilde har fått opp farta og er i knallform!! Kun 30 av 60 personer gjennomfør denne etappen! 

Nå er det hviledag i Marsabit, før vi starter på siste del mot Nairobi. I hele natt har det blåst og regnet kraftig, men de fleste av oss har tatt inn på et hostel, drevet av afrikanske katolske nonner! Seks dager ligger foran oss, hvorav de tre første fortsetter på den dårlige vei, mens de tre siste er på asfalt. Og takk for det! Nå er målet å holde seg på sykkelen fram til Cape Town!

Har naa syklet i 7 dager fra Addis Abeba og rullet inn i Kenya i dag! Ogsaa her er internettlinjene saa trege at det tar timer aa laste opp bilder, saa det faar vente til senere!

Det har vaert harde dager paa sykkelen, og vi har faatt regn i Etiopia. Jeg har syklet hver meter etter fadesen til TdA gjennom Dindir nasjonalpark i Etiopia, og har tenkt aa fortsette med det!

Naa venter en fryktelig daarlig vei mot Nairobi, saa det blir korte dagsetapper paa ca. 80-90 km.

Maa faa lagt meg naa da harde dager venter! Men lover mer utfyllende tekst og bilder ved den foerste anledning!